Livet på Alalay, oppdateres ikke

Av kjærlighet...?

2008-12-21T13:14:00.000-08:00

Pappa, ikke dra!

2008-04-25T15:58:00.000-07:00

2,92........ Det er tallet på antall prosent av livet mitt jeg har tilbrunget her i Sør-Amerika. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men hvis du kunne sette et tilsvarende tall på hvor mye dette året har betydd for meg og kommer til å bety, ville det vært et betraktelig mye større tall..

Pappa, Vær så snill; ikke dra din vei
Det var trist å ta farvel med ungene. Det er sjelden tårene renner når jeg tar avskjed med folk. 6 måneder er derimot lang tid, og det er lett å få sterke bånd til ”foreldreløse” barn. Det å legge ungene til sengs for siste gang er dessuten en følelsesladd aktivitet. Jeg kommer virkelig til å savne ungene, og kollegene, og resten av Alalay.

Det har vært en fantastisk erfaring. Et år der jeg vokste og et år der jeg lærte å ikke glemme. Det har vært et år der kontrastene plutselig ble større en forskjellen på Burgerking og McDonalds. Tålmodighet i sin fulle betydning. Det kunne settes som navn på året.

"Ein sang presse på
Han bor i adle små
som famle seg fram mod ein himmel
Alt me har lengta og drømt skal snart få svar
Et lyn gjønå nattå, et rob fra ein far:
Å kjære barn, å kjære barn,
Kom hjem, kom hjem!"

-Sigvart Dagsland (då barna forsvant)

Takk til:
- Gud
- Strømmestiftelsen
- Hald
- Fredskorpset
- Alalay
- Mamma og Pappa
- Alle som har bedt for meg og stolt på meg
- Mange andre

På jakt etter smuglere

2008-04-21T16:02:00.000-07:00

-Eller var det Jaktet av smuglere?

Etter kirke på søndag ble jeg, Mari og Signe (voluntører fra misjonsaliansen) med bandet i menigheten på jeep-tur i fjellene ved El Choro. Navnet betyr "røver" eller "tyv", et navn som passer godt for området som er et inngangsparti til La Paz for tømmersmuglere fra Regnskogen.

Smugling av ulovlig tømmer fra regnskogen er en høyt straffbar bedrift, og smuglerne har flere ganger omringet og tatt livet av folk som har det gøy med firehjulstrekkeren.

Uansett er området et fantastisk sted å drive motorsport. Med sin høyde på nærmere 5 000 moh er fjellene som regel dekket av skyer som gir en tett tåke og dessuten en følelse av å kjøre i himmelen. I månelandskapet med jevne åser av knust skiferstein brutt av høye skrenter og stup og innsjøer får man virkelig testet sine kjørekunnskaper.

Med erfaren sjåfør (Joey) unngår vi likevel både velting og stup, selv om vi ofte må opp på taket for å stabilisere vekten.. Flere ganger tror jeg vi har kjørt oss fast i daler og må tilbringe natten i det ugjestmilde kalde landskapet. Med litt fart og riktig gir kommer vi oss likevel alltid opp.

Smuglerne forteller våre verter oss ikke om før vi er godt igang med sporten. Heldigvis er Joey også en erfaren skyter, og med en Magnum lett tilgjengelig under setet kan man føle seg en smule tryggere for eventuelle sammentreff..

Turen varte nok i overkant av de 3 timene som var annonsert, selv målt i bolivianske timer. Solen gikk ned og det ble mørkt før vi kom oss ut av tåkelandet. LIkevel, ut kom vi. Uten å ha møtt på en eneste smugler. Vi avsluttet dagen med burger og pomfri til 7 kr på "Iglu"..

Hos turistpolitiet

2008-04-21T12:26:00.000-07:00

Når alle peker i forskjellige retninger er det ikke lett å finne fram. Det hjelper heller ikke at det eneste som gjør deg oppmerksom på turistpolitiet, er et lite A4-ark med (tourist police) i vinduet. At en gammel nissan i politiets vanlige "Hamas-grønne" farge, med lisensplater av papir står utenfor kontoret, hjelper kanskje litt.

Uansett, når man først har funnet fram til turistpolitiets kontor er man i godt selskap. I det lille kontoret laget av betong uten vinduer, står eller sitter 4-5 politimenn og driver dank. Bakerst står en "mafiaboss" med lang kappe som rekker til under knærne, så stille at man først tror han er en dukke.

Den eneste som faktisk gjør noe på kontoret, sitter foran en eldgammel U-elektrisk skrivemaskin laget i Vest-Tyskland. Det er hun som stiller alle spørsmålene til de ulykkelige turistene som har mistet alt fra Ipod til Pass eller lommebok.

Foran meg i køen er et par fra kanada. De hadde tatt inn på et hotell uten lås på dørene, og på den måten mistet både pass og lommebok. Med godt humør, likevel, går de ut døren og fortsetter ferien sin.

Bak meg er en journalist fra California som imidlertid ikke er i så godt humør. Han har blitt frastjålet Ipod og solbriller.. Som om en Journalist ikke har med seg dyrere ting i sekken..

Finnes det et liv etter dødsveien?

2008-04-19T09:23:00.001-07:00

For noen uker siden dro Thor Håkon, jeg og Kjetil som var på besøk, på sykkeltur til jungelen. 3700 meters nedstigning langs verdens farligste vei kan gi mye moro!

Sykkelturen starter oppe ved snø og kulde på La Cumbre, der de første kilometerne er asfaltvei. Her er det syklistene som må bremse for bilene som raskt blir forbikjørt. Mens vi suser nedover, kan vi merke at den bitende kulden sakte men sikkert biter litt mindre. Med håret presset bakover, svinger vi av på veien som offisielt har fått status som verdens farligste og mest dødelige vei. Her finnes ”tyskersvingen”, ”danskesvingen” og ”englandssvingen”. Fast bestemt på å ikke sette noen ”norske-” foran verken den ene eller den andre svingen, setter vi utfor med en fart som ikke dekkes av verken det ene eller det ndre forsikringsselskap. Rundt oss kan vi se vegetasjonen ta seg opp rundt oss, idet vi kjører under fosser, over fosser og gjennom fosser. Det ene klesplagget tas av etter det andre idet vi kjører ned i varmens –og myggens rike. Vi er i jungelen. Eller i hvertfall den øvre delen av den. Små knott fester seg på bar hud og gir kløe i flere uker fremover. Likevel er det fantastisk å kjenne varmen, fuktigheten og oksigenet som finnes på 1000 meters høyde. Tre timer senere og 100 knottstikk rikere, vil fjellmennene hjem igjen. Glade og fornøyde med opplevelsen ligger vi og halvdøser bak i Toyotaen. Klirringen fra ølflaskene til de noe useriøse Guidene, brutt av den skjærende latteren til kvinnemennesket de plukket opp i jungelen, kan så vidt enses gjennom vår halvdøse tilstand.

Uflaks
Vel kom vi levende tilbake fra dødsveien. Men det som skulle være ferien til meg og Kjetil ble ikke slik vi hadde håpet. Frelst av ekstremiteten fra dødsveien, var vi sugne på litt mer opplevelse. Vi bestilte en klatretur til toppen av Huayna Potosi. En fantastisk mulighet til å oppleve luften på 6088 moh.. Men så ble Kjetil syk. Strandet i residensen ble Tven redningen. ”Friends” kom oss til unsetning

Uflaks
Eterhvert ble Kjetil frisk og jeg tok han med til barnehjemmet.. Frokosten på Aleksander Cafe hadde imidlertid ikke vært av beste kvalitet. Bare fem timer senere måtte jeg legge meg halvdød i sengen og lå til neste morgen. Sykere enn jeg noen gang har følt meg før. Men det ble verre neste natt. Kjetil ble syk på nytt. Ekstrem hodepine, skjelving, feber, kvalme, magesmerter er bare indikasjoner på hvordan en skikkelig mageinfeksjon kan føles.

Uflaks
Iløpet av uken ble jeg stadig bedre, og følte meg stort sett frisk da helgen kom. Huayna Potosi-turen som var betalt, hadde allerede blitt utsatt 2 ganger. 5200 moh var imidlertid akkurat det som skulle til for å gi meg mageinfeksjonen tilbake. Jeg ble liggende på 2. basecampen på nytt sykere enn noen gang før. Den eneste av følget på meg, Thor Håkon og to Israelere, som kom helt opp til toppen, var han som skulle fri til sin svenske kjæreste gjennom et fotografi fra toppen.

Følelsen av mislykkethet var ikke helt fjern da jeg halvdød måtte tvinge meg selv ned fra 5200moh.

Flaks?
Ulykken stopper imidlertid ikke her. Pcen sluttet å fungere. Etter bare 6 måneder!! Heldigvis fikk jeg evakuert bildene og dokumentene mine.

Enda mer uflaks
Jeg går nedover Calle Mercado Negro. Jeg tenker at her må jeg være forsiktig, jeg er alene og har mye penger i lommeboken. Et par minutter senere avbrytes tankene plutselig av at jeg får en vannballong fylt med noe ekkelt slimete stoff rett i nakken. Litt satt ut, av refleks, tar jeg høyrehånden opp til nakken og ser bak meg. En mann og en dame ser opp, og sier at det kom der oppe fra. Plutselig blir det veldig trangt og mange folk står rundt meg og hindrer meg i å komme ut. Det løser seg opp og folk går normalt opp og ned gaten. Jeg kjenner straks på lommene. Lommeboka er selvsagt borte sammen med Visakort, førerkort og 500 kr..

- Tør du stole på flaksen?

Samvittighet

2008-03-15T14:24:00.000-07:00

Prado er på en måte hovedgaten i Lapaz, omtrent som Kart Johan i Oslo. El Prado leder opp til regjeringsbygningen og den store kirken San Francisco. Sist helg gikk jeg langs denne gaten. Jeg var på vei hjem da en skinnjakkekledd mann med sort hår trukket bakover, og med en veske hengende over skulderen kom opp bak meg og hilste. Han presenterte seg med navnet Miguel.

Han spurte om jeg kom fra Europa. Jeg svarte jeg kom fra Norge, og etterhvert at jeg arbeidet som voluntør for et barnehjem. Han fortsatte deretter med at han selv kom fra Trinidad der han jobbet for misjonsaliansen. Han var i LaPaz fordi moren hans lå for døden på et sykehus i nærheten. Alt hun trengte var to liter blod, hvis ikke hun fikk dette ville hun dø iløpet av de nærmeste dagene. Problemet hans var at han ikke hadde penger til to liter blod som kostet ca 130 kr i ”blodbanken” som han sa..

Videre fortalte han at problemet var at lederen for misjonsalliansen, Annette, var i Oslo på et møte. Jeg følte ikke jeg kunne avvise mannen og fortsatte og spørre mer om situasjonen. Han begynte også å spørre meg om hvilken blodtype jeg hadde, noe jeg er litt usikker på. Han fortalte veldig ydmykt at dersom jeg ikke trodde ham, kunne vi gå på sykehuset og besøke moren hans. Jeg spurte hvor det lå hende, og det var visst like i nærheten. Rett oppi høgget.

På dette tidspunktet trodde jeg på mannen og ønsket å gi ham penger, men kom på at jeg hadde et visittkort til misjonsalliansen sitt hus i LaPaz. Jeg fortalte at jeg godt kjente til misjonsalliansen og at jeg ønsket å gi penger gjennom organisasjonen. Raskt tok jeg han i hånden og sa farvel og fikk bekreftet at han het Miguel. Derfra tok jeg første taxi til misjonsaliansens hus, som jeg kom på at jeg helt hadde glemt å besøke slik jeg lovet den gangen jeg møtte en gjeng fra Alianzia i San Miguel. Da bare en av Voluntørene var hjemme, fikk jeg ikke svar på spørsmålene. Deretter stakk jeg tilbake til byen, tenkte kanskje jeg skulle finne mannen å gi ham pengene for to liter blod. Desverre endte jeg nok opp på fotballkamp og BurgerKing... Dårlig samvittighet hadde jeg den dagen. Tenk på den stakkars mannen som kanskje tilfeldig hadde sett noe som lignet en nordmann som kanskje ville hjelpe han ut av situasjonen og redde livet til hans stakkars gamle mor. Tenk å miste moren sin, bare fordi han ikke hadde 130 kr og fordi jeg ikke ville hjelpe ham!

Dagen etter spurte jeg igjen hos misjonsalliansen om de hadde en Miguel arbeidende for seg, og om en av lederne i LaPaz het Annette. Utrolig nok arbeider det ingen for misjonsalliansen i LaPAz verken under navnet Annette eller Miguel..

En dag

2008-03-07T17:24:00.000-08:00

Tenk deg at du hver dag står opp klokken 5:30, drar på deg klærne og labber gjennom det kalde regnet bort til huset der 8 gutter i alderen 4-9 år snart skal våkne og gjøre seg klar til skolen. Gjennom den litt morgentrøtte nesen tilvent tisselukt, kan du likevel ense disen av tiss og bæsjelukt som i noen værelser er verre enn andre. De fleste av sengene har tiss helt opp til hodeputa og en gang iblant også avføring. Heldigvis er både små og store rutinerte når det gjelder å skifte på senga, og på rommet til edukadoren er det store bunker med rene laken. Sammen med de nakne guttene legger vi på nye laken og henger tepper til tørk. Bunkene med rene laken minsker, men det er nok til alle. Ofte er det ikke vann i springen og guttene må dusjes med kaldt vann fra den blå tønna. Er det en kald dag og guttene er litt småforkjølet hopper vi gjerne over dusjen og går rett til påkledning. Noen ganger skal det mye masing til og hele prosessen med å sende guttene til skolen tar ca 2 timer. Alltid slår en av guttene seg vrang og begynner å skrike. For eksempel har du spurt om du skal hjelpe til med skoene, og fått en liten knyttneve i brystet. Med følgende kjefting blir det mye gråt.

Etter mye tiss og masing og kanskje litt leking med de raskeste er det klart for morgensamling og frokost. Ofte med en stol eller to ledige, da disse ligger på rommet og gråter, før de 10 minutter senere kommer surmulende til bordet.

Tilslutt skal guttene endelig rundt kl 8 samlet gå til «bussen» som står ute på tunet, hvis ikke elven da er for stor til å komme over med bil. Da må guttene gå til skolen.

...Og det må du også. For du har ansvaret for en av guttene med størst adferdsproblemer. Du skal passe på at han faktisk går inn i klasserommet og ha eget opplegg med ham dersom han har oppført seg fint den første delen av dagen. Ellers blir det mye venting utenfor klasserommet. Slår han seg helt vrang er det ikke annet å gjøre enn å ta ham med tilbake til barnehjemmet, om du klarer det..

Etter skolen er det måltider, leksegjøring, plikter og leking. 13-14 timers arbeidsdag er nok, har du funnet ut og kaller det kvelden vanligvis mellom kl 18 og 19 (kommer helt an på, om du ikke er med på skolen blir du til kl 21 når ungene legger seg)..

Slik kan en dag som frivillig på Alalay fremstilles. Men det er bare hvis du unnlater å fortelle om alle de øyeblikkene som gjør livet på Alalay fantastisk spennende, morsomt, minnerikt, lærerikt og meningsfylt.. Dette er øyeblikk der du ser at det nytter. Du ser at gatebarn blir til barn med en familie og et hjem der de får kjærlighet, og er i utvikling mot å bli ansvarsfulle voksne. Disse øyeblikkene kan få deg til å bli varm, le og gråte på samme tid..

Det kan være en unge som stilner gråten på skulderen din, Lorena (4) som slikker på vinduet i 20 minutter eller leker edukador mens den ekte er borte. Blas som kommer løpende inn i armene dine i glede når han kommer hjem fra skolen. Eller det kan være Rolando som trist og skyldbetungt kommer og sier unnskyld etter å ha oppført seg stygt, etterfulgt av en stor klem. En kassebil (str. Carawell) full av 30 unger som skal på skolen.. Og dessuten en masse glede, latter og sang.. og sommer...Blant barn som egentlig var domt til aa bo på gaten med limposen i den ene hånden og kniven i den andre..

Og til deg som på torsdag besøkte bloggen min hele 43 ganger med svært korte tidsintervall:: Er det noe mer du lurer på, kan du kontakte meg på tlf.0095179526783..... Eller du kan sende mail til johannessaxe@hotmail.com eller på johannes Stenberg saxe på facebook!! Ta gjerne kontakt!

Nødhjelp

2008-02-25T07:49:00.000-08:00

Et kort resyme av uken: Ungene startet skolen denne uken, vannet kom tilbake 3 måneder før tiden, jeg ble syk på torsdag, Thor Håkon kom tilbake fra Chile og på fredag var det bursdagen min!!

Nødhjelp
Planen var at vi skulle dra ut med gjengen fra Sas Radisson Norge, for å se på arbeidet som blir gjort blant gatebarna i LaPaz. Selv har jeg heller ikke vært med gateteamet og gledet meg til å oppleve dette. Desverre var lederen for gateteamet blitt syk og lå på sykehus. Skuffelsen ble derimot kortvarig. Da Hotellarbeiderne, som skulle reise dagen etter, kom med 3 fulle bæreposer med matvarer fra Norge!!

Av kjærlighet?

2008-02-17T14:09:00.000-08:00

Bibelen sier vi skal gi så mye som hjertet føler for. Det er jo langt fra alle som baserer sin livsførsel på Bibelens ord, men jeg tror de fleste er enige om at det å gi så mye til de fattige som en har kjærlighet til, bør være et minimum.. Dersom de fleste nordmenn gir så mye som hjertet banker for, kan vi med stor sikkerhet konstatere at norske hjerter er iskalde når det gjelder fattigdomsbekjemping. Hvor mye gav for eksempel du i bistand til fattige i fjord? Du sier kanskje at du betalte mer enn nok i skatt, ca 36% av inntektene dine.. Vet du hvor mye av det som gikk til bistand? Skal ikke komme med noen nøyaktig utregning her. Men det er lett å forstå hvor lite dette er, når du vet at bare ca. 0,8% av nasjonalbudsjettet går til bistandsformål.. Inntekt fra skatt i statsbudsjettet utgjør omtrent 70% av alle inntektene. Regnestykket: 0,36 * 0,008 *0,7 = 0,002.

Dersom du ikke gir penger til fattigdomsbekjemping utenom det du gir i skatt, gir du altså ikke mer enn ca. 0,2% av inntekten din til å utjevne forskjellene i verden. Til sammenligning økte nordmenns gjennomsnittlige reallønn med 4,5% fra 2005-2006.. At det er visse faktorer jeg ser bort fra, skal jeg ikke nekte for, men likevel; fra 2005 til 2006 kunne Norsk statlig bistand dermed ha økt med ca. 1575% uten at vi hadde hatt det noe værre enn i 2005. Hadde vi det så ille i 2005 da?

Men så skal vi jo heller ikke gi mer enn det hjertet banker for... Det er bare så trist at nordmenns hjerter tilsynelatende stort sett brenner mer for is enn de gjør for bekjempelse av urettferdig fordeling, da vi idag bruker ca 0,3 % av inntekten vår til å kjøpe is..
kilder for tall: ssb.no

Politiet i Bolivia
Det er sagt mye om politiet i Bolivia, spesielt når det kommer til korrupsjonssaker. Det jeg vil si om politiet i Bolivia ligger derimot på et helt annet plan. Jeg vil nemlig fortelle om min erfaring av den bolivianske politistyrken. Kan hende det er ettervirkninger fra lønnsøkningen på 50% for et par år siden, men politiet i Bolivia tar plassen som den mest positive gruppen arbeidende mennesker jeg kjenner til. På hvert gatehjørne står de, og på hvert gatehjørne smiler de til deg. Du ser det kanskje ikke før du løfter øynene opp fra den noe slitte, avsagde haglen han holder i høyrehånden. Men når du gjør det, og smiler tilbake, er det ikke sjelden de stopper deg for en hyggelig liten hverdagsprat om hvor du kommer fra og hvordan du har det her i Bolivia. Om du ikke har tid til småprat er de alltid behjelpelige, enten det gjelder en veiforklaring, stoppe en taxi, stoppe trafikken eller plukke opp appelsinen du mistet. Personlig har jeg aldri følt ubehag i møte med boliviansk politi, alltid det motsatte. På grensen mellom Peru/Bolivia kjenner du dessuten straks den avslappende atmosfæren som møter deg på grensekontoret i Bolivia etter alt stresset på Peruansk side.

2008-02-10T12:54:00.000-08:00

En historie om følelsen av nyttesløshet
Vannet er forsvunnet.. Hovedvannledningen er gått og kommer ikke tilbake før I juni..

Dag 1.“Hey folkens, tankbilen kommer imorgen slik at vi endelig skal få vannet vårt!” Problemet er barre at elven har vært stor de siste dagene og laget bratte bakker på hver side. Tankbilen vil sette seg fast og synke ned I sanden sliik det skjedde ifjord. Vi blir nødt til å lage en bro!” - Og slik gikk det til at hele Aldean, små som store, brukte hele søndag til å bære steiner, jord og sand ned til elven for å lage en bro som ved neste regnvær ville forsvinne
Dag 2.
Tankbilen kommer! Godt vi har bygget en bro! Nå skal nok gårdsdagens slit lønne seg. Men: “Broen er for smal og bakken for bratt. Her kjører vi ikke over”, lød budskapet fra tankbilen med fjordårets hendelse ferskt I minne.. “Høtt gjør'n for'no da'a?” - Jo, da ropes det ut til alle cabanaer, til store og små, jenter og gutter: “Hei hå! Til arbeid skal vi gå!” Og ved dette ord satte Aldeaen seg I bevegelse. Med bøtter og spann og et lokk til minstemann. Fram og tilbake, over broen, opp bakken, 200 meter og ned I brønnen med det, vann for allemann! Fem timer før klokkene kimer. I seng!
Dag 3.
Godt at alle har sovet godt! Tenker kokka som idag gjør unna jobben på rekordtid. Idag kommer karneval til Aldeaen! Og karneval I Bolivia betyr først og fremst: Vannkrig!! Opp fra brønnen hentes det, fyll alle bøtter og spann og kast det ut med fryderop!
Dag 4.
Broen står der fortsatt
Dag 5.
Vi skal til parken! Alle unger er glade, For å komme over med bilen må vi imidlertid gjøre bakken mindre bratt på den ene siden av elven. Trillebår, unger, spader og slit. Men til parken kommer vi, der vi har en fantastisk dag til tross for vannmangelen I badebassengene..Glade og fornøyde kommer vi tilbake. Vi kommer lett over elven. For mens vi har vært borte har det kommet en svær gravemaskin og slaket bakkene og jevnet broen med jorden. Noe som gjør at det har oppstått en innsjø på den ene siden. Litt mer vann og de bratte bakkene er tilbake... Og 20 meter lenger borte står restene av den broen de aldri gjorde ferdig..

Åhtteh! taale erjh åhtteh!
Hvorfor er det akkurat 8 unger I “mormor og de 8 ungene”? Hvorfor ikke 9, eller 13? Det kan kanskje høres ut som et tåpelig spørsmål, for det kunne jo likegodt vært 4.. Tingen er bare den at 5 unger er blitt for store for min cabana og vi har gått fra tretten til åtte gutter på våre cirka hundre kvadratmeter.. Dette har åpenbart svaret for meg. Johannes' åpenbaring kan du kalle det, eller bare ÅPE om du vil. Uansett: Alt I “mormor og de åtte ungene” skal være idyllisk, gammelnorsk og sjarmerende. Og for å få til dette, visste Anne Cath Westly at 8 er det rette tallet, akkurat slik jeg også har skjønt dette nå! Dessuten: Tallet 8 betyr “ny begynnelse”, og jeg har nå kommet halveis I min tilstedeværelse her I Bolivia og skolen til barna tar snart til på nytt. Jeg kan ikke unngå å begynne og tenke... hmm.. Året er 2008.. det er 8 gutter I min cabana, det er 8 måneder igjen av året når jeg forlater landet, det er (faktisk) 8 timer igjen av denne bussturen til Sucre (kl er 23:59), datoen idag er 8 februar og det er akkurat 8 måneder siden jeg sluttet på videregående. Kan dette være en ny begynnelse? Uansett, det er mye bedre med bare 8 gutter å skulle vise sin ubegrensede kjærlighet til enn 13!! 13 er jo dessuten et ulykkestall... -Skummelt!!

Nå har mannen ved siden av meg lagt en jakke over ansiktet sitt av irritasjon over lyset fra min uforskammede pc-bruk. Betyr det at jeg kan fortsette?

Matbønn
De fleste husker at de engang iblant på barneskolen måtte sang for maten før lunsjen. På barnehjemmet ber vi for maten:

Kjære Jesus! Vi takker deg for denne maten! Pass på Johannes og nancy. Gjør det sånn at Chewie ikke slår de minste, at Josue ikke bæsjer i sengen og at Joaqin ikke skraper kniven i ansiktet til Blas. Vi ber også om at Rolando oppfører seg fint og ikke tisser i sengen. Pass på oss alle i ditt hellige navn, amen!

Å lede bordbønnen er poppis! Guttene krangler alltid om hvem sin tur det er. Da er det godt at senora Nanzy har kontrollen... og nå som de bare er åtte unger blir det jo mer på hver!

Nota-bene!, eller NB! Om du vil:-Kjøp fairtrade! www.fairtrade.com

Machu Pichu

2008-02-02T16:29:00.000-08:00

Infield
16. januar kjørte team søramerika dødsveien. Veien som for bare tre år siden var eneste bindeleddet mellom La Paz og de Nordlige delene av regionen med samme navn. De 25 årene det tok å hogge seg gjennom, rundt og over andesfjellene, døde flere hundre mennesker hvert år mens de forsøkte å krysse regionen på den gamle veien bygget av conquestadorenes slaver flere hundre år tilbake. Vel framme i jungelbyen Coroico, stupte vi rett i hotellets badebasseng før et fem dagers oppfølgingskurs sammen med lærer Nine og Alalays voluntørkoordinator Johan. Tema var informasjonsarbeid, kultur og motivasjon.

At folk dør langs disse veiene, var ikke vanskelig å forstå. I løpet av disse dagene så vi nemlig ikke mindre enn 4 småulykker: En bananlastebil i grøfta, en bil som nesten gikk utfor stupet på andre siden da han skulle kjøre forbi lastebilen i grøfta. En jeep som kjørte forbi oss i stor fart tok vi igjen senere på dagen, da med stor bulk i fronten. Han hadde krasjet med en Toyata Hiace som nærmest ikke var skadet.. Den fjerde ulykken var vi selv med i da en motgående bil kom i for stor fart uten å holde siden sin. Med mindre skader kjørte vi videre hjemover til La Paz, med retning den nye asfaltveien. Den andre bilen dro til sykehuset fordi kvinnen i høyresetet hadde skallet hodet i frontruten, idet bilbelter i dette landet enten er fjernet eller ikke brukes. Uansett; team søramerika kom seg trygge hjem til LaPAz

Mission: Machu Pichu
Trygge I La Paz var vi derimot ikke lenge. Tidlig neste Morgen, etter at alle hadde kjøpt seg like “Alpacca”-gensere gikk ferden nemlig videre I buss til Copacabana. 2 timer senere og 10 kr fattigere var vi framme I turistbyen med alt for godt ry på seg. Copacabana ligger ved Titicacasjøen. Det er utrolig å se utover en sjø som er dobbelt så lang som kategat og vite at du ikke er ved havet, men 3800 meter høyere oppe, og likevel se isbrelagte fjell høyere enn galdhøpiggen stikke opp fra vannet. Kjedsomheten I Cocacabana drev oss videre I privatbåt til inkaøyen Isla del Sol (sol-øya). Denne øya er bebodd og turistifisert. Det eldgamle terasselandbruket preger likevel fortsatt både denne og de omkringliggende øyene. Etter å ha sjekket inn på et herberge, spiste vi I solnedgangen en overraskende fantastisk lokal ørret-rett på øyas kanskje mest shabby spisested; et lite skur der familien både sov og vertet opp middagsgjester.

Dagen derpå var første punkt i programmet å oppfylle Lenas 10 år gamle drøm: Å besøke Uro-folket som bor på sine siv-øyer på den peruanske delen av Titicaca-sjøen. Uro-folket bodde tidligere I det området der den forurensede byen Puno ligger I dag. Da Inkarikets imperium nådde Titicacasjøen, måtte Urofolket imidlertid flykte fra sine landområder. Deres nye bosted ble på tusenvis av små flytende sivøyer ute I titicacasjøen. Det var inkaene som gav dem navnet uroer (=opprørere). Gjennom 5-6 hundre år med imperialisme fra inkaene, conquestadorene og dagens moderne kultur, har Uroene holdt seg på øyene sine og I båtene. Idag er kulturen på de ytterste øyene derimot truet av turismen som nå preger hverdagen deres.

Når vi nærmer oss øyene kan vi se hvordan uroene styrer med å få av seg de nye nike-skoene og rydde fram suvenirbodene på det bløte underlaget av siv. På Siv-takene er det anskaffet solcellepanel som generer strøm til radio og tv som de ser på når de har rodd til byen for å kjøpe ferdigpizza. Men likevel; det å bo på siv-øyer og ro I sivbåter er jo en kultur I seg selv enten de spiser pizza eller ikke. Et større problem er derimot at den unge generasjonen helst vil ha fast land under føttene og flytter inn til byen, der pizzaen er mindre enn en times rotur unna.. De indre øyene er derimot fortsatt uberørt. Og om det skulle bli uenighet på en øy om de vil ha turisme eller ikke, har Uroene kanskje verdens beste verktøy for konfliktløsning: De sager øyen I to, og seiler sin egen sjø..

Turen, som fra ende til annen var uplanlagt, gikk deretter videre til Cusco, der restaurant-innkastere kastet seg over oss på hvert gatehjørne for å tilby oss en smak av Norge: 3 klinkekulestore iskuler til 18 kr! Noe som står I sterk kontrast til hverdagen i Lapaz, der en kule koster 3 kr og er like stor som 20 klinkekuler..
Uansett: Cusco er en vakker by med middelalderpreg, der 7-8 kirker ligger innenfor et område på størrelse med Karl Johann. En av dem bygget på inkaruiner av et gammelt soltempel, hvorav flere vegger fortsatt er de samme. Området rundt Cusco har flere slike rester av Inkariket hvorav vi så er par. Turister med dårlig tid sikter seg imidlertid inn på det viktigste og kjøper togbilletter til neste dag. 90 dollar pr stykk til søramerikas best bevarte inkaby: Machu Pichu.
I dalen under Machu Pichu finner du turistbyen Aguas Calientes, eller pueblo machupicchu. Det er her toget stopper og vi finner hotell for natten. Etter å ha badet I de varme kildene finner vi fram til den beste restauranten I byen. En fransk bortgjemt restaurant med navnet indi & Feliz, der vi spiser en 2 retters middag med dessert til 80 kr.

At Machu Pichu er den best bevarte inkabyen kommer av at verken samtidens inkaer eller de senere conquestadorene visste om byen. Da den ble forlatt var det pga en epedemi som tok overtaket. De friske rømte og sperret veien for de syke som ble etterlatt til døden.
Det var ikke før I 1910 at en amerikaner skulle ta på seg den ufortjente æren av å være den “første” til å oppdage byen som var blitt overgrodd av jungel gjennom de flere hundre årene den hadde stått tom. For de menneskene som bodde ved ruinene, ble deres verste mareritt til virkelighet: at den moderne verden skulle komme å forstyrre forfedrene ved å stjele sjelettene, krukkene og smykkene som lå igjen I ruinene. Disse står idag på museum I Amerika...
De to tusen sko-løse inkaene som bodde I Machu Pichu beveget seg nok ikke like mye som dagens 5000 turister som til daglig beveger seg mellom ruinene. Steinene blir slitte og deler av byen synker hver måned med 2 cm, noe som gjør at det er fare for at en del av byen skal rase ned I stupet som finnes på begge sider..

For å komme til ruinene før de ble overfylt av turister, valgte vi å dra tidlig kl 6 om morgenen. Tåke og regn preget de første par timene I machu Pichu, og jeg Anne therese, Hanna og Aggie brukte disse timene til å klatre opp på toppen bak Machu Pichu for å se utsikten derfra. Opp hit har inkaene av en eller annen grunn bygget en imponerende vei/trapp selv om det ikke finnes noen ruiner der.

Senere på dagen vandret vi mellom ruiner og en haug av newage folk som gikk og kjente på energien som lå I steinene og bukket før de gikk videre.
Etter en uke på reisefot går turen hjemover I nattbuss. Når jeg lukker øynene ser jeg inkaruiner og når jeg sovner drømmer jeg om Urofolket som kommer I sivbåtene sine og synger og spiller for oss I beste harmoni, bare overskygget av uro-guttungen med frostsår I ansiktet som mismodig vinker til meg der jeg sitter I bussen.

Tilbake til virkelighetens hverdag
Etter en natt I buss drar jeg og Thor Haakon tilbake til barnehjemmet, der en skitten voluntørcabana og uvasket kjøkkentøy venter oss. For mye vann har nemlig slått hull på hovedvannledningen I La Paz og vi vil være uten vann I kranen de neste 2 månedene. Med litt regnvann samlet fra takrennen får vi likevel vasket de nærmeste dagene. Men noen dusj kan vi ikke vente oss I ukedagene de neste 2 månedene.

Hvis du ser en tulling på snowboard i skisenteret neste vinter som ser sånn ut, da veit du hvem det er..

For mange innlegg

2008-01-15T18:43:00.000-08:00

Jeg vet at dette er det fjerde innlegget på fire dager. Derfor har jeg bestemt at innlegg med masse bilder (som kanskje er en smule useriøse går til denne bloggen): http://undermappeforlangeoguserioseinnlegg.blogspot.com/ Sjekk den ut!

Er det sant?

2008-01-14T20:49:00.000-08:00

Visste du at idag består atmosfæren av 0,037% Co2, en økning fra 0,028% fra før den industrielle revolusjon, en økning på bare 0,009% andel? Bare denne ene lille promillen av atmosfæren kan ødelegge jorden slik den ser ut idag. I seg selv står CO2 bare for en liten brøkdel av oppvarmingen. Problemet er den kjedereaksonen denne brøkdelen setter igang. Mer varme gir mer vanndamp, mer vanndamp gir mer varme og igjen mer vanndamp som gir mer varme som smelter all isen og dermed også jordens evne til å reflektere solstrålene. Dette gir igjen mer varme som igjen.. Hmm.. Alt dette hadde vært så mye enklere hadde bare Co2-molekylene tenkt sånn som vi mennesker gjør: «Hvilken forskjell kan jeg gjøre? Jeg er bare en»

Eller tenk om Hitler hadde tenkt det samme?.. Adam og Eva? Men så også på den andre siden.. Tenk så utrolig fantastisk det hadde vært om DU IKKE hadde gjort det! Idag lever 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom, 1% av verdens befolkning har like stor årlig inntekt som de 57% fattigste. Historien har vist at ett menneske kan gjøre ekstreme forandringer. DU?

For å komme igang: Søknadspapirer finner du på HALD.NO, søknadsfrist 1.april!!!!

Never doubt that a small group of thoughtful, comitted citizens can change the world. Indeed, it is the only thing that ever has. -Margaret Mead, antropolog

En omvisning.. (Se neste innlegg også)

2008-01-11T17:04:00.000-08:00

Alalay på Skyggesiden....

I fjord sommer ødela uværet kjøkkenet, en cabana, halvveis spisesalen og skapte sprekker i flere vegger..

Cabanaen

Det tidligere kjøkkenet og spisesalen

...Og på Solsiden!

Uken i bilder

2008-01-11T16:32:00.000-08:00

Denne uken har jeg vært aktiv med kameraet for første gang!

Mer enn tre barn og jeg må operere venstrekneet også..

På Torsdag hadde vi ryddesjau i biblioteket, og hva kan vel være viktigere enn å få på det rene hvor mange blanke papirark som finnes i biblioteket? Da er det greit at det finnes voluntører som kan ta seg av den oppgaven. 1249 ark finnes det på biblioteket!

Her ligger kjøttet og godgjør seg. De selger det på hjørnet.

ljuana

Insektene i Bolivia er større enn i Norge

Neste uke drar vi på Infield i Jungas, i jungelen. Da møter vi resten av gjengen..

Godt nyttår!

2008-01-07T08:28:00.000-08:00

2007 er historie. Det er også den feiteste grisen i grisebingen, min karriere innen julebrødbaking og en oljepris under 100dollar fatet.

Juleaften feiret vi sammen med barna på Alalay. Vi spiste kylling med ris og salat, ynglingsretten til både barn og kjøkkenpersonale. Det var en flott opplevelse, selv om det er grenser for hvor mye julestemning en kan få i et land der julemusikk kun eksisterer som elektroniske pipelyder fra kunstige juletrær med et utvalg på et par-tre sanger og der vandring rundt juletreet høres ut som en hedensk skikk fra før-kristen tid.

Likevel er det noe spesielt å få være sammen med barn som aldri har opplevd jul sammen med familien. Juleaften er den dagen du forstår hva barna gråter for når tårene tilsynelatende kommer uten grunn. Med en gråtende fireåring i armene som faktisk tar imot trøsten din, er det også uungåelig å tenke på at om fire måneder drar enda en «voksen» ifra ham. Og da plutselig forstår du hvorfor flere av de litt eldre ungene trekker seg unna når du vil trøste.

Familie eller ikke familie, unger blir glade for gaver! Etter maten var det gaveutdeling, de minste sovnet riktignok før sin tur, men fra de som klarte å holde seg vokne kom det mange smil. Gavene kommer stort sett fra norske hjertevenner (Strømmestiftelsens «fadderprogram»). Disse får bilder av barna sammen med gaven, tilsendt i posten. Og dersom du er hjertevenn og irriterer deg over den dårlig kvaliteten på bolivianske fotografer, kan jeg opplyse om at fotografen slett ikke er boliviansk, men norsk.. Det verste som kunne skje skjedde desverre også. En av ungene var blitt glemt og satt igjen uten gave..! Trøst og nødgaver kunne selvsagt ikke gjøre helt opp for den skuffelsen..

Josue og Joel

Etter julefeiringa dro vi med familien og vennene deres fra kirken til en «ranch» i Cochabamba for å feire nyttårsaften. På bare 1500 meter over havet gikk det endelig ann å puste litt igjen og vi kunne slappe av i vakre omgivelser. Men jeg tror både jeg og Thor Haakon har fått nok av pop-lovsangsmusikk for lang tid framover. Kassetter med «Bedehusland» mottas med takk!

Det er gjengen det!

Long time, no see!

2007-12-16T19:58:00.000-08:00

Hadde det ikke vært for at blogger er så ustabilt hadde det kommet et innlegg sist uke. Uansett har det ikke skjedd allverden de siste 13 dagene. Kan Oppsummeres I 5 ord: Panetones, valper, salmonella, oppgaveskriving og panetones
Valper
Hunden Saula har fått valper, det synes alle er koselig. Jeg også.. derfor svarte jeg ja når ei av jentene spurte meg om jeg ville se dem. Kjempesøte! Det syntest jeg også, helt til hundemammaen åpnet kjeften, tok sats idet den hoppet på meg, og borret tennene sine inn i ansiktet mitt. Ja, det er tredje gang jeg er blitt angrepet av hund, men våg å kalle meg dårlig med hunder! Det er bare noen som har mer uflaks enn andre. Denne gangen dyttet jeg dessuten tilbake! Ta den du Saula!--sa Store Sterke... Sinte Johannes
Det er liv på Aldean. Når 4000 panetones skal bakes, steikes, pakkes og pyntes ligner barnehjemmet mer en fabrikk enn et barnehjem. Dette synes jeg er gøy. Og da er det ikke så morsomt når det plutselig bare er de to flinkeste damene fra kontoret som får lov til å pynte. Jeg likte å pynte! Men nok om det. Jeg bare synes det er litt dårlig gjort..
JUL, Christmas, Gregor, Navidad, Mir
I La Paz er ikke gatene pyntet til jul, nissene henger ikke I butikkvinduene og snøen smelter I fjellene. Mens Norge setter enda en personlig rekord I julehandel, er det ikke mye her I La Paz som tyder på at vi skriver 17. desember. Men julen skal nok komme “In (bolivian) time” likevel. Her kommer julen når folk føler for det.. Og da blir det også kjempefest! Vi I Team Paz skal dessuten feire julen sammen med barna på barnehjemmet, så selv om julebrusen ligger trygt hjemme hos den gjerrige julebruskongen på Drøbak skal det ikke skorte på juleglede!
Helsemessig
På fredag tok jeg blodprøve som viste at jeg har Salmonella. Hvis avføringsprøve viser det samme, begynner jeg på antibiotika. Foruten litt svimmelhet og magesmerter, føler jeg meg likevel I god form.

Etter å ha skrevet en oppgave om bolivias to hovedstader nærmest halvferdig, støtte jeg på problemer med å finne informasjon på engelsk. Det var akkurat da jeg skrudde på Cnn (hos den rike helgefamilien vår I Lapaz) og så et kjempeinteressant program om bolivias isbreer. Dermed byttet jeg oppgave. Den kan du lese her:

http://johannesiboliviaundermappe.blogspot.com/

Les også denne dagblad-artikkelen om dagens situasjon I Bolivia. En smule rotete skrevet, men veldig interesant:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2006/08/23/474710.html

Yusepi

Arbeidet på barnehjemmet gir mening. Føler meg mer og mer priviligert som får lov til å være her!

Vår lille utflukt

2007-12-03T17:38:00.001-08:00

Salar de Uyuni
Etter en natt i buss på «veien» til Uyuni, kom Thor Haakon, jeg, Simi Ann som også er norsk, de 7 spanjolene og en belgier fram i åttetiden. Deretter var det rett i jeepene og ut på havet.. Salthavet, et uttørket hav som har etterlatt seg 7meter tykt lag med bordsalt. For en nordmann som har vært på et islagt vann før, er synet kanskje ikke det mest utrolige en kan tenke seg. Likevel var det en interresant opplevelse. På et islagt vann i Norge finner du dessuten ikke kaktusøyer. Det du heller ikke finner er: Flamencoer, fargelagte laguner, geysirer og vulkaner.

Den første natten sov vi i et hotell laget av salt. Border, stoler, vegger senger, gulv. Alt sammen av salt. En deilg solnedgang og en følgende god natt gjorde oss opplagte til flamencosafari dagen etter i lagunene med forskjellige farger; grønne, røde, blå og gule. Flamencoene bryr seg ikke om fargen på lagunen, det eneste de bryr seg om er å spise microorganismene i vannet. De legger heller ikke merke til alle turistene som stirrer på dem mens de spiser.

For å ikke kjede deg med et alt for langt blogginnlegg dropper jeg å skrive om de forsteinede trærne, den aktive vulkanen og om de varme kildene.

På 5000 meters høyde, blir det kaldt om natten. Det fikk vi merke da vi kl fire på natten dro avgårde for å se på geysirene og de boblende kraterne. Skiltene som fortalte at vi ikke burde nærme oss, var det ingen som så før vi var ferdige.. Gidder faktisk ikke skrive mer om turen, Bare se på bildene..

Her kommer man bare inn...

Det er ikke alle geysirer det er så lurt å koke ris i

Steinalder-TV

Nå skjønner jeg hvorfor vi kaller det bordsalt...

7 spanjoler, 3 nordmenn og en belgier..

Rødt vann

To be...

På toppen av et gammelt lokomotiv..

Den kuleste kaktusen på øya..

Eg undrast..

En uke til..

2007-11-24T07:09:00.000-08:00

Mens tyskerne har hatt sin tredje uke med fri, har vi denne uken hatt selskap av de kule spanjolene som fortsatt øker i antall.. Det er blitt vane å stå opp kl 05:30 om morgenen og er ikke lenger trøtt hele tiden.
Mot sin vilje
Tyskerne (størsteparten av de) på sin side ser ikke ut til trives særlig bedre med tiden. For flere av disse er dette nemlig siviltjenesten som de har valgt å ta i utlandet.. De er blitt plassert her av en tysk organisasjon som tydeligvis ikke bryr seg om utsendingene er motivert eller ikke. Etter to uker med dataspilling, en ukes jobbing og tre ukers ferie, er de fortsatt ikke særlig motiverte for de neste 10 månedene her på barnehjemmet..
Sjebnesvangert møte
Det hjelper heller ikke særlig at Alalay forståelig nok ønsker å endre litt på arbeidstiden til voluntørene som for tiden fører til at det annenhver uke nærmest ikke er noen voluntører på barnehjemmet. Ordningen med fri annenhver uke ble også forsøkt forandret på et møte vi hadde i går ettermiddag. Spanjolene som er her på egenhånd (uten gj. en organisasjon), slapp unna uten forandringer, mens tyskerne fikk enda en grunn til ikke å se fram til de neste 10 månedene..
Juleproduksjon..
.. er noe vi er kjent med i Norge også, men her leker vi ikke juleproduksjon. Her skal det proffiteres! Som en meget viktig ekstrainntekt til julefeiringen er vi alle med på å lage 400 dukker og 4000 julebrød (panetones). Disse skal selges etter bestilling og dessuten i tre forskjellige kiosker som skal settes opp i La Paz.. Denne uken gjorde vi ferdig dukkene..
Et par matopplevelser
Etter 4 uker på barnehjemmet har jeg spist mer suppe enn jeg har gjort i hele mitt liv. Suppen er kokt på rare kjøttbiter som kyllingklør og uidentifiserte objekter.. Selv om fargen på suppen er forskjellig fra gang til gang er det likevel samme smaken hver eneste dag. Ungene spiser det meste med iver, både kyllingklør og kumage som jeg aldri kunne greid å presse ned i magesekken uten å få det opp igjen et par sekunder senere. Ellers begynner jeg å venne meg til de fleste av matvanene her. Det gjelder derimot ikke..
..Trolldeigen
En kveld jeg bestemte meg for å gå til ungenes cabana etter endt arbeidsdag, stod det 8 uspiste tallerkner med middag (det andre varme måltidet på dagen) på bordet.. Pluss en tallerken til meg, selv om jeg vanligvis ikke spiser kveldsmat med ungene. Maten så helt grei ut og da edukadoren spurte om jeg ikke ville spise, satt jeg med ned for å spise. Noen av de som ikke hadde spist maten sin ennå, kom også. Da jeg tok den første gaffelen med «mat», gikk det plutselig opp for meg hvorfor ungene ikke hadde spist. Maten var minst like salt som trolldeig.. Noen av ungene som ikke hadde spist, kom bort til meg og spurte med et stort smil rundt munnen «God mat?» Ja svarte jeg og sa som edukadoren hadde sagt at de skulle sette seg å spise opp maten sin. Ungene fortsatte å klage på maten til edukadoren som kom, og hun sa «se, Juan (meg) spiser.» Som det gode forbildet jeg ville være, fortsatte jeg å spise trolldeig. Men i det ungene var borte en liten stund og jeg var alene i spisestuen vurderte jeg å skynde meg inn på kjøkkenet, kaste mesteparten av maten og komme tilbake å late som om jeg hadde spist opp. Men fordi det ville ha gitt et fryktelig dårlig eksempel som ungene ville ha husket resten av året hvis noen så det, lot jeg være. Og akkurat i det jeg hadde bestemte meg for det, dukket hodet til en av de små ungene opp fra under bordet og smilte mot meg... Det var bare å få det i seg og late som om jeg likte det. Etter et par nestenoppkast og mange falske smil, tok jeg den siste biten.. Med smerter i magen, sa jeg godnatt til ungene og gikk til voluntariocabanaen vår. Etter flere mislykkede forsøk på å spy opp trollet var det bare å drikke så mye jeg kunne, ta noen syrenøytraliserende, en skje med karbonsaus og håpe på at magen skulle bli ok til dagen etter. Hvordan ungenes mage tåler det, er en historie for seg selv, som i hovedsak handler om full gjennomgang uten opptak. Noe du legger merke til når du av og til går for å skylle ned I toalettene på badet....

2. del i «barneoppdragelse»:
Å få en unge til å begynne å vaske hendene etter å ha vært på do
Det første du må gjøre er å sørge for at det er vann I springen minst halvparten av uka. Hvis ikke du klarer det, må du uansett vende deg til at de søte små klebrige fingrende stryker deg hjennom håret.

I kveld drar vi til Saltsjøen, salar del uyuniun (el. No sånt) en ørken av salt, ca 12 timers busstur herfra sammen med flere andre voluntører. Derfor tar vi fri Tirsdag og Onsdag. Dette arbeider vi inn igjen neste helg, slik at det blir ca 10 dager i strekk på barnehjemmet... Har derfor mest sannsynlig ikke mulighet til å gi noen oppdatering neste helg..

En ensom uke..

2007-11-17T07:19:00.000-08:00

Utsikten fra barnehjemmet..

Etter en ensom uke som den eneste voluntøren på barnehjemmet, idet alle andre var syke eller bortreist, er jeg nå utslitt og trøttere enn toget. Likevel har jeg skrevet ned noen tanker iløpet av uken.. Først av alt kommer første del i serien «Barneopdragelse»:

Å få en unge til å stå opp om morgenen..
er en kunst. Først må du si “Levantarte”, noe som ikke gir noe resultat I seg selv. Men du minner ham på at han før eller siden må stå opp uansett.. Likevel er det viktig å la ham få tid. På gaten var det ingen som kom å krevde at du skulle stå opp om morgenen. Selv om en del av opplegger handler om å bli avvendt fra vanenene på gata, er det viktig å få en god start på dagen. Dette kan være en vanskelig balansegang, noe som gjør at hele prossessen fra å stå opp til å dra på skolen, tar minst 2 timer hver eneste dag.

Blas. Den minste gutten på b-hjemmet

Pappa.
De fleste av ungene på barnehjemmet har liten eller ingen kontakt med foreldre, som enten ikke har hatt midler til å ta seg av barna eller har slått dem slik at barna har rømt på gata. Uansett er 14 unger litt for mange til å dele på bare en “mamma” som går på ukesskift og bytter når uken er over. Da er det kanskje ikke så rart at noen av barna begynner å kalle meg for papi i og med at jeg er med barna hver uke. Det er heller ikke til å unngå å tenke at om 5 måneder blir de forlatt av enda en “pappa”..
Hvor mange smågutter I en cabana skal til for å ta livet av Johannes? Svaret: 15

Lorena og "Chewie" bygger tårn

Videre har det vært en uke med tanker, både om framtid og fortid. I kampens hete, kan det være godt å legge seg ned på sengen å mimre litt..
Savn...
Hvem skulle for ett år siden tro at den overarbeidede, kneskadede og depressive Morgedalhotellslaven Johannes noen gang skulle komme til å savne livet på Kvitsund? Sjokkerende nok er det nettopp det som er faktum. Etter kommentarer fra kvitsundvenner om min manglende mimring fra Kvitsund på bloggen, kommer det nå en tårevåt Bigbang-inspirert mimring fra den bekymringsløse, men likevel bekymringsfulle tiden på Kvitsund. Mens jeg ligger her og hører på Earphones av Bigbang går tankene til de mange meningsløse, men terapautiske bilturene til sandhaugene, fram og tilbake og hit og dit og ikke minst til Shell for å spise nattmat kl. 3 på natten midt I uken. Eller kjøreturen til badeland I sør-tyskland og tilbake igjen, med bare bilen som soverom for alle fem. Elephantman.. Den kjedelige sangen som kommer etter Earphones på cden I bilen til Kjell, bare for å minne oss om å sette på earphones igjen slik at jeg kan glemme helgen som ligger foran på Morgedal. Ahhh.. Angelina, Hemmeligheten som gjør at en løper 3000meteren dobbelt så fort. Slik at en rekker de deilige kneipskivende med sjokoladepålegg og alt annet norsk når kveldsmaten følger rett etter. Selvsagt er det også Torsdag kveld og lagsmøte, der vi synger “Our God is an awsome god” og ikke “Mi Dios es un dios agradable”. Man vet ike hva man har før man har mistet det.. “Oh how my heart is beating fast, I know it's gonna last” synger Bigbang I Streetparade og tenker selvsagt på en deilig solskinnsdag I det norske påskefjellet...

Når teppene er fulle av tiss, må de vaskes..

Begynnelsen..

2007-11-10T12:10:00.000-08:00

Den store løgnen
Som Thor Haakon hadde fått beskjed om, trodde vi at La Paz var en plass med 10 grader i gjennomsnittstemperatur til alle årstider, noe som begge synes er en passe temperatur til å arbeide i. Det er derimot en stor løgn, temperaturen her i La Paz kommer gjerne opp i 30-40 grader og skaper problemer for en stakkars nordmann.
Uansett har vi nå endelig begynt arbeidet på barnehjemmet, har begynt å tilpasse oss de 3000-4000 moh som vi beveger oss på og spansken er blitt god nok til å kunne skryte av Norge til de andre voluntørene på Alalay. På Al deaen (barnehjemmet), der vi jobber er vi 10 voluntører, et tall som er i stadig endring. Etter det vi vil kalle en heller likegyldig velkomst har vi nå god kontakt med de andre voluntørene, men sørger likevel over at chucknurrys tvillingbror som var med oss i arbeidet den første uken, nå har beveget seg videre på turen sin. Fra nå av er det bare spansk.
Barna på barnehjemmet er delt opp i forskjellige cabanaer etter alder og kjønn. Både jeg og Thor Haakon jobber med den yngste gruppen, jeg med de 14 bråkete guttene og Thor med de snillestille 8 jentene. I cabanaene er det en educador som har ansvaret for ungene og så er det voluntører som hjelper til. I min cabana er vi tilsammen 4 voluntører, men idet de andre voluntørene jobber en uke av og en uke på, er jeg alene neste uke.. Heldigvis sammen med en godt erfaren og voksen educador og ikke med sist ukes edukador på 14 år (som imponerende nok også er veldig flink og får respekt fra ungene). Likevel føles det tryggere å ha en sjef som er eldre enn seg selv.
Nå som jeg begynner å bli kjent med ungene er de ikke lenger bare de 14 bråkete uskikkelige ungene som enten tisser eller bæsjer i sengen hver natt. Nå er de unger som jeg ser fram til å møte igjen når helgen er over. Dessuten er de to spanske voluntørene i cabanaen min veldig flinke og har innført et bellønningssystem, fått flyttet temåltidet en time tidligere på dagen og insistert på at alle ungene skal gå på do før de legger seg. Det gjorde feks i går at det ikke var noen som hadde tisset eller bæsjet i sengen!
Selv om det er et givende arbeid blir vi veldig slitne og trøtte, noe som kanksje er helt naturlig med en horario på 13-timers arbeidsdag. Maten som ungene får er heller ikke god kost for en svak norsk mage, noe som har ført til at jeg ble liggende i sengen på tirsdag og dessuten tatt utallige dopauser denne uken. Derfor har jeg heller ikke spist særlig mye denne uken og heller gått sulten, noe som også er slitsomt i lengden. Det blir spennende å se fortsettelsen, regner med at jeg går til legen på mandag hvis det ikke er blitt bedre da.

Overraskelsen
Da vi kom til La paz sent på natten 29.okt ble vi svimle av høyden kjørt ned til et stort fint hus vi skulle sove i for natten. Familien sov, men folk fra kirken som alalay samarbeider med, låste oss inn og viste oss rommet vårt og kjøkkenet og hvisket at vi bare måtte føle oss hjemme og forsyne oss av det vi kunne finne. Dagen etterpå ble vi kjent på familien på seks, tre gutter pluss en som studerer i USA. Vi fikk også vite at det var i dette huset vi skulle bo i helgene, noe som med housemaids og privatsjåfør utgjør en stor kontrast til ukedagene på alalay.
”Spanglish”
Alle i familien snakker veldig godt engelsk, ungene går på amerikansk skole i la paz der undervisningen går på engelsk. Derfor er det morsomt å høre på hvordan de midt i setninger skifter mellom engelsk og spansk når de snakker med hverandre eller i telefonen. Videre er de en gjestfri og gavmild familie som deler rikdommen sin med andre. Huset er åpent for venner og bekjente, noe vi merker ved de stadig nye menneskene vi møter i huset. Familien går i samme menighet som ungene på barnehjemmet, ”Kairo”. Dette er en uavhengig menighet som familien var med å starte i 1991. Menigheten kan sammenlignest med store pinsemenigheter i Norge. Konteksten er likevel en helt annen I et samfunn med spiritualistisk inspirert katolisisme der det er stor forskjell mellom det å være katolsk og det å være kristen.

Min Horario:
5:20 Alarmen
5:30 Går til cabanaen og lurer ungene ut av sengen
6:15 Frokost i cabanaen, etter frokost gjør ungene sine plikter
8:00 ungene drar til skolen
9:00 Lavanderia (vaske klær og våte laken)
10:00-1300 ”produksjon” for å tjene ekstra penger før jul lager barnehjemmet dukker og brød som de selger. Dette hjelper vi til med. Ungene også når de ikke er på skolen. Sommerferie om to uker.
1300: Ungene kommer hjem fra skolen, vi henter lunsjen (det vi i norge kaller middag)
1430: Lunsj
1500- 1800: Lekse- og skolehjelp og therapitimer. (det skjer også andre ting i dette tidsrommet, men i teorien er det bare lekser og psykologtimer)
1800: Temåltid
1830-1930: Hora Alalay (fritid for barna)

Etter måltidene er det alltid forskjellige plikter (oppvask, rydde av bordet, vaske badet osv.) som til og med de yngste guttene må hjelpe til med. Alltid noen som ikke vil gjøre plikten sin, det tar lenger tid å få dem til å gjøre det, enn å bare gjøre det selv... Som frivillig frivilligarbeid er vi ofte med lenger enn 1930 også.

Bilder kommer. Har bare ikke tatt fram kameraet her ennå..

Litt om ingenting

2007-10-24T21:53:00.000-07:00

Patchacutec

Onsdag, 17 okt var vi på besøk hos Tierra del Ninos i El Salvador, et slumområde i Lima. Dette er et prosjekt støttet av strømmestiftelsen. Prosjektet tar seg av alt fra fritidsordninger for barna til opplæring av familier. Her lekte vi med barna og besøkte hjemmet til en bestemor og barna hennes. Hjemmet bestod av noen vegger med litt planker, andre av papp og et tak av presenning. Likevel hadde de både komfyr og kjøleskap i dette hjemmet. Toalettløsning, inndeling av rom og lekerom med bøker for den yngste barnebarna var noe prosjektet hadde tatt initiativ til.

Folketelling
På søndag ble alle i Peru talt. Alle måtte være i hjemmene sine hele dagen frem til kl. 6, bortsett fra turister. Med andre ord: Tomme gater (nesten da)!!

”Un momentito por favor”
En kveld ca kl 10 banket vertsmoren vår på døra.. Hun ville vise oss noe. Med samme vennlige kroppsspråk som vanlig gikk vi til vaskerommet der Thor Haakon og jeg vasket klærne våre den kvelden. Og vannet stod til anklene. Vi hadde ikke helt forstått sist gang de snakket om at det hadde kommet en pose i vaskemaskinen. Det de hadde ment var at det ikke måtte ligge noen pose i, eller på kanten av utslagsvasken ved siden av. Vannet fra vaskemaskinen tømmes nemlig i denne.. Og en pose kan enkelt tette avløpet. Den som kunne spansk!

Helsemessig:
Supersize me! Spisevanene våre her nede er langt ifra bærekraftige og nøkkelordene er Bembos, Pizzahut, BK, Mcdonalds osv. Her nede koster slik mat nemlig en fjerdedel av norsk pris, og hadde det ikke vært for GoldsGym tror jeg ikke jeg ville ha følt meg så god nå...

Topp 3 spisesteder i Lima:

1. Familien Savedra i Surco

2. Mcdonalds i Miraflores

3. Burgerking i Miraflores

El Padrino

2007-10-16T19:03:00.000-07:00

Ejercisio uno. Lo hace Johannes. Selv om vi allerede har cruiset gjennom ett års pensum på videregående, snegler spansktimene seg framover. Har regnet ut at de ti siste minuttene av dagen varer omtrent 3,24 ganger så lenge som vanlige minutter. Repitisjon er alltid kjedelig. Men om en uke tenker jeg vi har kommet forbi det pensumet jeg kom igjennom på mine to år med spansk på videregående.

Sist onsdag var vi på besøk på CDTEP, senteret for tenåringsmødre. Vi fikk en introduksjon i arbeidet og lekte og sang sammen med tenåringsmødre helt ned i fjortenårsalderen. Her fikk jeg spørsmålet om jeg ville være padrino (dåpsfadder) for Nils Johan, en ett år gammel gutt oppkalt etter broren til en av fjorårets act-nowere. Sammen med 9 andre småbarn på senteret ble han døpt på lørdag. Etter en sterk formaning fra presten om at padrinoene måtte stå på for en kristen oppdragelse, ligger det et stort ansvar på meg de neste 15 årene. Dessuten er det bare å begynne å spare penger til å reise i konfirmasjonen.. Desverre måtte vi dra litt tidlig fra dåpsfesten fordi vi skulle avgårde på helgetur i strandhuset til vertsfamilien til Lena og Hanna. For å komme dit kjørte vi gjennom noen av de fattige områdene i Lima. Det er først nå jeg virkelig har begynt å se de store kontrastene i dette landet. Etter å ha kjørt en time gjennom flere forskjellige slumområder kommer vi fram til et inngjerdet område med veisperringer og vakter. Innenfor her har de rike i Lima sine strandhus. Området ligger litt sør for Lima ved ”Playa de las tres islas”, dermed også litt nærmere jordskjelvet tidligere i ”høst”. Et av husene her raste sammen, men huset vi lånte er derimot uberørt. Det gir en rar følelse å være en del av de store forskjellene mellom folk her nede, men uansett var det godt å endelig være sammen bare vi 8 act-nowere her i sør-amerika.

De seks jentene som Thor Haakon og jeg tok med oss til Peru...

Bak denne glassdoeren bor det to Nordmenn

Den svarte flekken er Negro. Negro er en svart hund som bor paa taket vaart. Den er redd for oss

Akkurat som i Norge overdriver reklamen her nede ogsaa

Kule ting som har skjedd:
1. Bankran paa aapen gate idet vi kjørte forbi med taxi
2. Jeg kjøpte ny lommebok, etter 6 år!!
3. Alarmen har gaatt 10 ganger på meg på kjøpesenteret

uten at de har sjekket sekken min....
4. På søndag er det folketelling :=)

Det viktigste i en peruviansk bil:
1. Tutehornet!
2. Varsellysene. For sikksakkkjoering mellom bilene på motorveien.
3. Jomfru Maria eller et krusifiks

Lima -Oslo·16

2007-10-10T16:21:00.000-07:00

Bajabajabaja! Dette er spansk og betyr stopp. Her i Lima stopper bussene nemlig akkurat der du vil at de skal stoppe, og så koster de bare 2 kroner.

Etter en uke i Lima begynner vi å bli temmelig etablert. Det som først var en enorm og skremmende by uten særlig trafikksystem rent bortsett fra kjøreretning, føles nå som en koselig myldrene maurtue. Barn som løper over veien rett foran bilene vet hva de gjør. Nei trafikken skremmer meg ikke lenger. Det som imidlertid gjør at jeg fortsatt frykter for livet, er dusjen. Det føles som om dusjen når som helst kan finne på å sende et dødelig elektrisk støt gjennom kroppen. Her varmes vannet nemlig opp gjennom et slags varmeapparat på dusjhodet. Har fått støt fra dette flere ganger..

Jeg og Thor Haakon har vært så heldige at vi bor hos den beste familien. Disse er så hyggelige og gjestfrie at vi knapt nok tør å si nei til noe vi blir tilbudt. Foreldrene i huset er pensjonister, jubilados, har fire kule døtre som alle er over 24, hvorav én har flyttet ut. Til Holland. I Peru er det helt vanlig å bli boende hjemme hos foreldrene selv når man er godt voksne. Dette er nok mest av økonomiske årsaker.

Spansken.. Sisisisisi! - Hva sa han? Hakke peiling! Som den eneste av meg og Thor Haakon som kan un poco spansk, er det stort sett jeg som blir stående å late som om jeg har forstått når senor Savedra prøver å forklare noe, for eksempel hvilke busser vi skal ta til og fra språkskolen. Dette har ført til at vi begynner å bli kjent med ganske store deler av de omkringliggende bydeler. Likevel er språket heldigvis ikke noen barriere for å stifte vennskap. Peruanere er glade så lenge vi bruker masse positivt kroppsspråk og viser at vi ønsker å kommunisere. Dessuten lærer vi stadig nye ord og klarer fint å holde en samtale gående, så lenge det handler om noe som ikke er så komplisert som kollektivtrafikksystemet.

Det er mye god mat her. Kjøkkenet er en blanding av sør-amerikansk, asiatisk og afrikansk tradisjon. Og ettersom det er lang tid siden dette ble importert, kan det trygt kalles peruviansk idag. Men i tillegg til all den gode maten, finnes det mat som ikke er så godt. Por ejemplo maisstuing. Men lovet være chili! Hvis du liker chili er også dette godt, og chilisalsa blir stort sett alltid satt på bordet.

En fantastisk koselig og glad man begynte å snakke med oss. Til vanlig solgte han halsbånd og armbånd. Han visste inbyggertallet i Norge og snakket en spansk som var utrolig lett å forstå.

Helsemessig: Foruten litt duelo i våre estomagos og en liten senestrekk i armen min etter (G)old’s Gym, er vi ved god helse.

3 ønsker:
- Tolk
- Dolokk
- En strømavleder

Ett spørsmål: Hva kaller man en person fra Lima?

Eventyret begynner

2007-10-02T07:25:00.000-07:00

Uææh! Er i Peru imorgen, bagen er fortsatt tom og jeg har en haug med ting jeg sikkert burde gjøre. Istedet sitter jeg blogger. Har tatt ut dollar da, og kjøpt mer ram til pcen og dessuten sett de to første episodene av sesong 3 i prison breaks. Kjenner jeg meg sjøl rett er jeg altså mer eller mindre i rute. Har til og med vært på intervju med lokalavisen, før jeg tok en snarvisitt hos min eneste kamerat i Os. Vi spilte is og spiste gitar.

Selv om det ike ser sånn ut var det trist å skilles på Hald, vi har hatt noen fanastiske uker. Gjennomsnittlig 6 timer i sofaen nesten hver dag i 6 uker skaper venner for livet! På Hald har vi fått en god forberedelse til uteoppholdet og lært masse om fattigdom og utvikling.

Dessuten har jeg endelig fått operert kneet mitt. Etter 23 måneder med selvmedlidenhet, sykehuskø og døve leger var begeret fullt. 12500 kr var plutselig ikke så mye penger lenger. Et privat sykehus på Ullevål stadion ville mer enn gjerne operere kneet mitt, og det uten ventetid!! Fant et par tårer i øyekroken da jeg humpet på krykker ut i gaten etter bare 3 timer på sykehuset..

2007-08-30T01:39:00.000-07:00

Dagene går og tid for utreise nærmer seg, 5 uker igjen til vi står med føttene på sør-amerikansk jord. Først skal vi ha et 4 ukers språkkurs i Lima, hovedstaden i Peru, ikke lange veien fra der jordskjelvet var for et par uker siden. Her samles alle vi som skal arbeide i Peru og Bolivia.
Fremdeles lærer vi mye, selv om jeg ikke føler at vi går på skole. I helgen var vi på tur til Gautestad i Setesdalen, med teambuilding og sosialt samvær alle mobiler og klokker måtte vi legge igjen i bussen. -Spennende! Men det som ikke er så moro er at jeg mistet mobilen i bussen. Den er på vei i posten nå, men i mellomtiden har folk hatt det ekstremt morsomt med den.. Sendt meldinger til kontakter etc. Så dersom du har mottat uforståelige meldinger fra meg de siste dagene, kan jeg berolige deg med at disse ikke kommer fra meg!!
Ellers har jeg bestilt operasjon på kneet på en privatklinikk i Oslo. Dit skal jeg på mandag for å vise fram kneet før de bestemmer seg for operasjon.. Drar til Oslo på søndag.

Bilder kommer etterhvert!!

Hald 07/08

2007-08-23T03:43:00.000-07:00

Hald Internasjonale Senter.......

...Studium i tverrkulturell kommunikasjon og internasjonalt arbeid. Et punkt på CV-en, ett år i mitt liv. Men først og fremst en mulighet til å være med å utgjøre en forskjell. I en stor verden kan den virke usynlig. Men for et gatebarn i La Paz er forskjellen mellom hjelp og ikke-hjelp det samme som framtid eller ikke-framtid.
Som Act now student skal jeg (Johannes) og Thor Håkon (min teammate), tilbringe 7 måneder i Sør-Amerika for å delta i arbeidet på Alalay i La Paz, hovedstaden i Bolivia. På 3600 meters høyde skal vi ta del i hverdagen til ca 120 barn på det som kanskje er et av verdens høyestliggende barnehjem. Les om barnehjemmet her: http://www.strommestiftelsen.no/default.aspx?did=238170
Act now er Strømmerstiftelsens utveklingsprogram på Hald, der hovedfokus for programmet er å lære om bistand og utviklingshjelp. Vi tror nemlig at vi som mennesker, og som kristne har et kall til å hjelpe de fattige iblant oss. Dette kallet har vi forsømt. Hundrevis (tusenvis?) av år med slaveri, kolonisering og egoisme har skapt en ubalanse som ikke bare er umenneskelig, men som også er en spott mot Han som skapte oss likeverdige i sitt bilde.
Når 80 % av verden bruker 20% av verdens ressurser, er det ikke lenger så vanskelig å tro på at det hver dag dør 200 000 mennesker pga fattigdom. Vi opplever med andre ord en tsunami hver eneste dag. Og tenk! Om alle i Europa lot være å spise is, og heller gav pengene til fattigdomsbekjempelse, kunne vi stoppet en tsunami hver eneste dag!
Men hva kan egentig Thor Håkon og jeg bidra med i La Paz? Det er da nok av folk der nede allerede til å gjøre arbeidet. Burde vi ikke heller gi pengene direkte til barnehjemmet? Da er det nødvendig å se på årsaken til den ubalansen verden er i, nemlig uvitenheten og likegyldigheten til oss som er blant de 20 rike prosentene. Det største formålet med actnow-programmet er nettopp å bli inspirert for så å komme tilbake til Norge for å inspirere andre til å arbeide for en mer balansert verden. Dessuten er oppgaven vår å inspirere og oppmuntre personellet på barnehjemmet slik at de føler at de gjør en viktig jobb.
Nå har vi vært litt over en uke på Hald. Allerede har jeg lært enormt mye om meg selv og om andre kulturer og om fattigdom og bistand. På Hald er det nemlig studenter fra 12 forskjellige land, som alle har med seg sin egen kultur, eget språk og væremåte. Fantastisk spennende å oppleve hvor forskjellig vi reagerer på hendelser. Noen med mer kultursjokk enn andre. Kanskje en forsmak på det vi kommer til å oppleve....

....”Det dere gjorde mot en av disse mine minste....” (ÅP)