Av kjærlighet...?

Bibelen sier vi skal gi så mye som hjertet føler for. Det er jo langt fra alle som baserer sin livsførsel på Bibelens ord, men jeg tror de fleste er enige om at det å gi så mye til de fattige som en har kjærlighet til, bør være et minimum.. Dersom de fleste nordmenn gir så mye som hjertet banker for, kan vi med stor sikkerhet konstatere at norske hjerter er iskalde når det gjelder fattigdomsbekjemping. Hvor mye gav for eksempel du i bistand til fattige i fjord? Du sier kanskje at du betalte mer enn nok i skatt, ca 36% av inntektene dine.. Vet du hvor mye av det som gikk til bistand? Skal ikke komme med noen nøyaktig utregning her. Men det er lett å forstå hvor lite dette er, når du vet at bare ca. 0,8% av nasjonalbudsjettet går til bistandsformål.. Inntekt fra skatt i statsbudsjettet utgjør omtrent 70% av alle inntektene. Regnestykket: 0,36 * 0,008 *0,7 = 0,002.

Dersom du ikke gir penger til fattigdomsbekjemping utenom det du gir i skatt, gir du altså ikke mer enn ca. 0,2% av inntekten din til å utjevne forskjellene i verden. Til sammenligning økte nordmenns gjennomsnittlige reallønn med 4,5% fra 2005-2006.. At det er visse faktorer jeg ser bort fra, skal jeg ikke nekte for, men likevel; fra 2005 til 2006 kunne Norsk statlig bistand dermed ha økt med ca. 1575% uten at vi hadde hatt det noe værre enn i 2005. Hadde vi det så ille i 2005 da?

Men så skal vi jo heller ikke gi mer enn det hjertet banker for... Det er bare så trist at nordmenns hjerter tilsynelatende stort sett brenner mer for is enn de gjør for bekjempelse av urettferdig fordeling, da vi idag bruker ca 0,3 % av inntekten vår til å kjøpe is..
kilder for tall: ssb.no

Pappa, ikke dra!

2,92........ Det er tallet på antall prosent av livet mitt jeg har tilbrunget her i Sør-Amerika. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men hvis du kunne sette et tilsvarende tall på hvor mye dette året har betydd for meg og kommer til å bety, ville det vært et betraktelig mye større tall..

Pappa, Vær så snill; ikke dra din vei
Det var trist å ta farvel med ungene. Det er sjelden tårene renner når jeg tar avskjed med folk. 6 måneder er derimot lang tid, og det er lett å få sterke bånd til ”foreldreløse” barn. Det å legge ungene til sengs for siste gang er dessuten en følelsesladd aktivitet. Jeg kommer virkelig til å savne ungene, og kollegene, og resten av Alalay.

Det har vært en fantastisk erfaring. Et år der jeg vokste og et år der jeg lærte å ikke glemme. Det har vært et år der kontrastene plutselig ble større en forskjellen på Burgerking og McDonalds. Tålmodighet i sin fulle betydning. Det kunne settes som navn på året.

"Ein sang presse på
Han bor i adle små
som famle seg fram mod ein himmel
Alt me har lengta og drømt skal snart få svar
Et lyn gjønå nattå, et rob fra ein far:
Å kjære barn, å kjære barn,
Kom hjem, kom hjem!"

-Sigvart Dagsland (då barna forsvant)


Takk til:
- Gud
- Strømmestiftelsen
- Hald
- Fredskorpset
- Alalay
- Mamma og Pappa
- Alle som har bedt for meg og stolt på meg
- Mange andre

På jakt etter smuglere

-Eller var det Jaktet av smuglere?

Etter kirke på søndag ble jeg, Mari og Signe (voluntører fra misjonsaliansen) med bandet i menigheten på jeep-tur i fjellene ved El Choro. Navnet betyr "røver" eller "tyv", et navn som passer godt for området som er et inngangsparti til La Paz for tømmersmuglere fra Regnskogen.

Smugling av ulovlig tømmer fra regnskogen er en høyt straffbar bedrift, og smuglerne har flere ganger omringet og tatt livet av folk som har det gøy med firehjulstrekkeren.

Uansett er området et fantastisk sted å drive motorsport. Med sin høyde på nærmere 5 000 moh er fjellene som regel dekket av skyer som gir en tett tåke og dessuten en følelse av å kjøre i himmelen. I månelandskapet med jevne åser av knust skiferstein brutt av høye skrenter og stup og innsjøer får man virkelig testet sine kjørekunnskaper.


Med erfaren sjåfør (Joey) unngår vi likevel både velting og stup, selv om vi ofte må opp på taket for å stabilisere vekten.. Flere ganger tror jeg vi har kjørt oss fast i daler og må tilbringe natten i det ugjestmilde kalde landskapet. Med litt fart og riktig gir kommer vi oss likevel alltid opp.

Smuglerne forteller våre verter oss ikke om før vi er godt igang med sporten. Heldigvis er Joey også en erfaren skyter, og med en Magnum lett tilgjengelig under setet kan man føle seg en smule tryggere for eventuelle sammentreff..

Turen varte nok i overkant av de 3 timene som var annonsert, selv målt i bolivianske timer. Solen gikk ned og det ble mørkt før vi kom oss ut av tåkelandet. LIkevel, ut kom vi. Uten å ha møtt på en eneste smugler. Vi avsluttet dagen med burger og pomfri til 7 kr på "Iglu"..

Hos turistpolitiet

Når alle peker i forskjellige retninger er det ikke lett å finne fram. Det hjelper heller ikke at det eneste som gjør deg oppmerksom på turistpolitiet, er et lite A4-ark med (tourist police) i vinduet. At en gammel nissan i politiets vanlige "Hamas-grønne" farge, med lisensplater av papir står utenfor kontoret, hjelper kanskje litt.

Uansett, når man først har funnet fram til turistpolitiets kontor er man i godt selskap. I det lille kontoret laget av betong uten vinduer, står eller sitter 4-5 politimenn og driver dank. Bakerst står en "mafiaboss" med lang kappe som rekker til under knærne, så stille at man først tror han er en dukke.

Den eneste som faktisk gjør noe på kontoret, sitter foran en eldgammel U-elektrisk skrivemaskin laget i Vest-Tyskland. Det er hun som stiller alle spørsmålene til de ulykkelige turistene som har mistet alt fra Ipod til Pass eller lommebok.

Foran meg i køen er et par fra kanada. De hadde tatt inn på et hotell uten lås på dørene, og på den måten mistet både pass og lommebok. Med godt humør, likevel, går de ut døren og fortsetter ferien sin.

Bak meg er en journalist fra California som imidlertid ikke er i så godt humør. Han har blitt frastjålet Ipod og solbriller.. Som om en Journalist ikke har med seg dyrere ting i sekken..

Finnes det et liv etter dødsveien?

For noen uker siden dro Thor Håkon, jeg og Kjetil som var på besøk, på sykkeltur til jungelen. 3700 meters nedstigning langs verdens farligste vei kan gi mye moro!

Sykkelturen starter oppe ved snø og kulde på La Cumbre, der de første kilometerne er asfaltvei. Her er det syklistene som må bremse for bilene som raskt blir forbikjørt. Mens vi suser nedover, kan vi merke at den bitende kulden sakte men sikkert biter litt mindre. Med håret presset bakover, svinger vi av på veien som offisielt har fått status som verdens farligste og mest dødelige vei. Her finnes ”tyskersvingen”, ”danskesvingen” og ”englandssvingen”. Fast bestemt på å ikke sette noen ”norske-” foran verken den ene eller den andre svingen, setter vi utfor med en fart som ikke dekkes av verken det ene eller det ndre forsikringsselskap. Rundt oss kan vi se vegetasjonen ta seg opp rundt oss, idet vi kjører under fosser, over fosser og gjennom fosser. Det ene klesplagget tas av etter det andre idet vi kjører ned i varmens –og myggens rike. Vi er i jungelen. Eller i hvertfall den øvre delen av den. Små knott fester seg på bar hud og gir kløe i flere uker fremover. Likevel er det fantastisk å kjenne varmen, fuktigheten og oksigenet som finnes på 1000 meters høyde. Tre timer senere og 100 knottstikk rikere, vil fjellmennene hjem igjen. Glade og fornøyde med opplevelsen ligger vi og halvdøser bak i Toyotaen. Klirringen fra ølflaskene til de noe useriøse Guidene, brutt av den skjærende latteren til kvinnemennesket de plukket opp i jungelen, kan så vidt enses gjennom vår halvdøse tilstand.





Uflaks
Vel kom vi levende tilbake fra dødsveien. Men det som skulle være ferien til meg og Kjetil ble ikke slik vi hadde håpet. Frelst av ekstremiteten fra dødsveien, var vi sugne på litt mer opplevelse. Vi bestilte en klatretur til toppen av Huayna Potosi. En fantastisk mulighet til å oppleve luften på 6088 moh.. Men så ble Kjetil syk. Strandet i residensen ble Tven redningen. ”Friends” kom oss til unsetning

Uflaks
Eterhvert ble Kjetil frisk og jeg tok han med til barnehjemmet.. Frokosten på Aleksander Cafe hadde imidlertid ikke vært av beste kvalitet. Bare fem timer senere måtte jeg legge meg halvdød i sengen og lå til neste morgen. Sykere enn jeg noen gang har følt meg før. Men det ble verre neste natt. Kjetil ble syk på nytt. Ekstrem hodepine, skjelving, feber, kvalme, magesmerter er bare indikasjoner på hvordan en skikkelig mageinfeksjon kan føles.

Uflaks
Iløpet av uken ble jeg stadig bedre, og følte meg stort sett frisk da helgen kom. Huayna Potosi-turen som var betalt, hadde allerede blitt utsatt 2 ganger. 5200 moh var imidlertid akkurat det som skulle til for å gi meg mageinfeksjonen tilbake. Jeg ble liggende på 2. basecampen på nytt sykere enn noen gang før. Den eneste av følget på meg, Thor Håkon og to Israelere, som kom helt opp til toppen, var han som skulle fri til sin svenske kjæreste gjennom et fotografi fra toppen.

Følelsen av mislykkethet var ikke helt fjern da jeg halvdød måtte tvinge meg selv ned fra 5200moh.

Flaks?
Ulykken stopper imidlertid ikke her. Pcen sluttet å fungere. Etter bare 6 måneder!! Heldigvis fikk jeg evakuert bildene og dokumentene mine.

Enda mer uflaks
Jeg går nedover Calle Mercado Negro. Jeg tenker at her må jeg være forsiktig, jeg er alene og har mye penger i lommeboken. Et par minutter senere avbrytes tankene plutselig av at jeg får en vannballong fylt med noe ekkelt slimete stoff rett i nakken. Litt satt ut, av refleks, tar jeg høyrehånden opp til nakken og ser bak meg. En mann og en dame ser opp, og sier at det kom der oppe fra. Plutselig blir det veldig trangt og mange folk står rundt meg og hindrer meg i å komme ut. Det løser seg opp og folk går normalt opp og ned gaten. Jeg kjenner straks på lommene. Lommeboka er selvsagt borte sammen med Visakort, førerkort og 500 kr..

- Tør du stole på flaksen?

Samvittighet

Prado er på en måte hovedgaten i Lapaz, omtrent som Kart Johan i Oslo. El Prado leder opp til regjeringsbygningen og den store kirken San Francisco. Sist helg gikk jeg langs denne gaten. Jeg var på vei hjem da en skinnjakkekledd mann med sort hår trukket bakover, og med en veske hengende over skulderen kom opp bak meg og hilste. Han presenterte seg med navnet Miguel.

Han spurte om jeg kom fra Europa. Jeg svarte jeg kom fra Norge, og etterhvert at jeg arbeidet som voluntør for et barnehjem. Han fortsatte deretter med at han selv kom fra Trinidad der han jobbet for misjonsaliansen. Han var i LaPaz fordi moren hans lå for døden på et sykehus i nærheten. Alt hun trengte var to liter blod, hvis ikke hun fikk dette ville hun dø iløpet av de nærmeste dagene. Problemet hans var at han ikke hadde penger til to liter blod som kostet ca 130 kr i ”blodbanken” som han sa..

Videre fortalte han at problemet var at lederen for misjonsalliansen, Annette, var i Oslo på et møte. Jeg følte ikke jeg kunne avvise mannen og fortsatte og spørre mer om situasjonen. Han begynte også å spørre meg om hvilken blodtype jeg hadde, noe jeg er litt usikker på. Han fortalte veldig ydmykt at dersom jeg ikke trodde ham, kunne vi gå på sykehuset og besøke moren hans. Jeg spurte hvor det lå hende, og det var visst like i nærheten. Rett oppi høgget.

På dette tidspunktet trodde jeg på mannen og ønsket å gi ham penger, men kom på at jeg hadde et visittkort til misjonsalliansen sitt hus i LaPaz. Jeg fortalte at jeg godt kjente til misjonsalliansen og at jeg ønsket å gi penger gjennom organisasjonen. Raskt tok jeg han i hånden og sa farvel og fikk bekreftet at han het Miguel. Derfra tok jeg første taxi til misjonsaliansens hus, som jeg kom på at jeg helt hadde glemt å besøke slik jeg lovet den gangen jeg møtte en gjeng fra Alianzia i San Miguel. Da bare en av Voluntørene var hjemme, fikk jeg ikke svar på spørsmålene. Deretter stakk jeg tilbake til byen, tenkte kanskje jeg skulle finne mannen å gi ham pengene for to liter blod. Desverre endte jeg nok opp på fotballkamp og BurgerKing... Dårlig samvittighet hadde jeg den dagen. Tenk på den stakkars mannen som kanskje tilfeldig hadde sett noe som lignet en nordmann som kanskje ville hjelpe han ut av situasjonen og redde livet til hans stakkars gamle mor. Tenk å miste moren sin, bare fordi han ikke hadde 130 kr og fordi jeg ikke ville hjelpe ham!

Dagen etter spurte jeg igjen hos misjonsalliansen om de hadde en Miguel arbeidende for seg, og om en av lederne i LaPaz het Annette. Utrolig nok arbeider det ingen for misjonsalliansen i LaPAz verken under navnet Annette eller Miguel..

En dag

Tenk deg at du hver dag står opp klokken 5:30, drar på deg klærne og labber gjennom det kalde regnet bort til huset der 8 gutter i alderen 4-9 år snart skal våkne og gjøre seg klar til skolen. Gjennom den litt morgentrøtte nesen tilvent tisselukt, kan du likevel ense disen av tiss og bæsjelukt som i noen værelser er verre enn andre. De fleste av sengene har tiss helt opp til hodeputa og en gang iblant også avføring. Heldigvis er både små og store rutinerte når det gjelder å skifte på senga, og på rommet til edukadoren er det store bunker med rene laken. Sammen med de nakne guttene legger vi på nye laken og henger tepper til tørk. Bunkene med rene laken minsker, men det er nok til alle. Ofte er det ikke vann i springen og guttene må dusjes med kaldt vann fra den blå tønna. Er det en kald dag og guttene er litt småforkjølet hopper vi gjerne over dusjen og går rett til påkledning. Noen ganger skal det mye masing til og hele prosessen med å sende guttene til skolen tar ca 2 timer. Alltid slår en av guttene seg vrang og begynner å skrike. For eksempel har du spurt om du skal hjelpe til med skoene, og fått en liten knyttneve i brystet. Med følgende kjefting blir det mye gråt.

Etter mye tiss og masing og kanskje litt leking med de raskeste er det klart for morgensamling og frokost. Ofte med en stol eller to ledige, da disse ligger på rommet og gråter, før de 10 minutter senere kommer surmulende til bordet.

Tilslutt skal guttene endelig rundt kl 8 samlet gå til «bussen» som står ute på tunet, hvis ikke elven da er for stor til å komme over med bil. Da må guttene gå til skolen.

...Og det må du også. For du har ansvaret for en av guttene med størst adferdsproblemer. Du skal passe på at han faktisk går inn i klasserommet og ha eget opplegg med ham dersom han har oppført seg fint den første delen av dagen. Ellers blir det mye venting utenfor klasserommet. Slår han seg helt vrang er det ikke annet å gjøre enn å ta ham med tilbake til barnehjemmet, om du klarer det..

Etter skolen er det måltider, leksegjøring, plikter og leking. 13-14 timers arbeidsdag er nok, har du funnet ut og kaller det kvelden vanligvis mellom kl 18 og 19 (kommer helt an på, om du ikke er med på skolen blir du til kl 21 når ungene legger seg)..

Slik kan en dag som frivillig på Alalay fremstilles. Men det er bare hvis du unnlater å fortelle om alle de øyeblikkene som gjør livet på Alalay fantastisk spennende, morsomt, minnerikt, lærerikt og meningsfylt.. Dette er øyeblikk der du ser at det nytter. Du ser at gatebarn blir til barn med en familie og et hjem der de får kjærlighet, og er i utvikling mot å bli ansvarsfulle voksne. Disse øyeblikkene kan få deg til å bli varm, le og gråte på samme tid..

Det kan være en unge som stilner gråten på skulderen din, Lorena (4) som slikker på vinduet i 20 minutter eller leker edukador mens den ekte er borte. Blas som kommer løpende inn i armene dine i glede når han kommer hjem fra skolen. Eller det kan være Rolando som trist og skyldbetungt kommer og sier unnskyld etter å ha oppført seg stygt, etterfulgt av en stor klem. En kassebil (str. Carawell) full av 30 unger som skal på skolen.. Og dessuten en masse glede, latter og sang.. og sommer...Blant barn som egentlig var domt til aa bo på gaten med limposen i den ene hånden og kniven i den andre..









Og til deg som på torsdag besøkte bloggen min hele 43 ganger med svært korte tidsintervall:: Er det noe mer du lurer på, kan du kontakte meg på tlf.0095179526783..... Eller du kan sende mail til johannessaxe@hotmail.com eller på johannes Stenberg saxe på facebook!! Ta gjerne kontakt!